Jeg en grinebiter??

3 Juni 2021, på vei til Cetraro, Italy

Mannskapet har utsett El Capitan til båtens offisielle grinebiter, selv mener jeg at jeg bare en realist. De mener også at jeg er best egnet til å skrive dette innlegget som er kjemisk fritt for bilder av klart vann og vakre solnedganger. Det er på tide å sette fingeren der solen ikke skinner.

Vi får gratis sardiner av en snill båtnabo.
Er dette virkelig ansiktet til en grinebiter?
Det lyser jo takknemlighet!

Frustrert hvem?

Hva er det mest frustrerende med å være på tur? Det er et av spørsmålene som vi av og til blir spurt om. Alt er vel bare fryd og gammen, og det er vel nesten umulig å være irritert over noe som helst når man kan ferdes på azurfarget hav og hvite sandstrender uten en vekkeklokke i sikte?

En stor utfordring med å seile lenge og langt er å få plass til alt som man “bør” ha med seg. God stueplass er noen man ofte snakker om når man skal kjøpe båt og i bilverden har det i årevis vært snakket om antall liter med bagasjeplass og god benplass, men salgsbrosjyrene til båt slipper de unna med et par champagne glass på bordet i salongen og pen belysning. I praksis har vi ikke klart å ha champagne glass i mer enn maks to måneder før de har knust.

En annen ting man aldri snakker om er at de fleste rom hvor man kan lagre ting har de snodigste geometriske former som i tillegg er nesten umulige å komme til uten å fjerne noe annet. Når man etter mye pakking og ompakking endelig stolt kan proklamere at man har fått plass til alt så begynner en av de største utfordringene i en langturs spekket båt. Å finne tilbake til saker og ting.

«Jeg er sikker på jeg så den i går, men i dag finner jeg den faen i meg ikke»

Denne lyrikken skal risses inn med dype kutt mitt på salongbordet, om jeg bare kunne finne den hersens kniven!

Det kan bli en del frustrasjon i alt fra småting som telefoner til større saker som man var sikker på lå der og der, men som nå ikke ligger der. Vi har derfor gitt navn til alle rom hvor det kan lagres saker og laget en liste med hva som ligger der. Men det er fort gjort å glemme å oppdatere lista om noe av en eller annen grunn endrer plass. Du kan være ganske sikker på at ting du har pakket bort og nederst vil være det du trenger først. Letingen kan fort bli til en svett mani når du ikke finner den nye USB laderen du kjøpte før du dro.

Til info så er den fortsatt sporløst borte!!!

Regler må til, flytt ikke på andres saker, ha faste plasser til dine egne saker så langt det er mulig. Vindu og dassdøra skal være åpen når dassen ikke er i bruk, lyset skal alltid være avslått osv. Reglene må gjennomgås med alle. Det trues ofte med at selv det minste regelbrudd straffes med dassvask. Dassen burde vært gullende ren i så fall.

Den evige letingen etter ting tar aldri slutt. Legg til at du ikke bare kan åpne et skap å se inn, men grave deg ned i luker som er stappfulle av alt du ikke trenger. Når du har kommet til bunnen og fremdeles ikke funnet det du leter etter så skal alt tilbake i rett rekkefølge, ellers blir det ikke plass til alt. Så er det bare å begynner på neste luke….

Min teori er at mye av det ubrukte langturs utstyret man ser til salgs på Finn etc. er ubrukt rett og slett for det aldri ble funnet før reisen var over. Til slutt orker man rett og slett ikke lete lengre, akkurat som med vår myggnetting. Vi har sikkert 40m2 med myggnetting innkjøpt og stablet vekk, langt vekk, så langt vekk at vi nå har gitt opp å finne det. Håpet er nå at vi finner det i letingen etter noe annet.

Ikke helt som i drømmen.

Så er det ting man gjør på langtur som man kanskje ikke helt så for seg at man skulle gjøre.

I drømmene var så vi for oss å legge til ved eksotiske steder med fine strender og koselige kaféer, ta jolla inn i penklær og sprudle lags strandpromenaden. Virkeligheten er å sjøsette jolla laste den opp med en haug med søppelposer og tomme vannkanner. Med lett fuktig shorts med saltutslag etter tidligere fuktige jolleturer så ser vi etter er lovlig sted å legge til med jolla.

Så snart en fortøyningsplass er lokalisert så er neste prioritet å oppsøke en stor søppelcontainer for å kaste all den stinkende søppel vi har opparbeidet ombord. Nå skal det sies at det ikke stinker så mye etter at vi sorterer alt biologisk avfall i egen bøtte som vi tømmer overbord. Deretter er det å kaste blikk rundt seg etter vannslanger for en mulighet til å toppe vanntanken. Det er nok ikke hver dag at turistkontoret får besøk av noen som gjerne vi se byens søppel stasjon og hvor man kan få litt gratis vann.

Så er det å lokalisere om byen har noen muligheter til å vaske klær og hvor et supermarked befinner seg. Når avfallet er kastet, vann er fylt, klærne er rene og butikken er ranet så er det ikke mye futt igjen hos mannskapet. Da blir det å nyte utsikten for anker med en kald grappa, og den er det som regel ikke noe å si på, hverken utsikten eller grappa’n.

Fri uten ferie.

Så er det dette med ferie, mange innbiller seg at dette er en feriereise. Joda, vi har fri fra jobben, men å kalle det en ferie er å glorifisere langturs livet vel mye. Det er langt i fra som å bestille en pakkereise til Kreta og dumpe ned på en solseng med en kald Mythos. Glem den forestillingen med en gang. Men du verden vi klager ikke, vi kan i stor grad styre vår hverdag som vi vil, men når du har huset med deg tar du også den jobben med deg.

Så nå skal vi snart legge båten i havn og bestille en reise til Kreta😅

3 kommentarer om “Jeg en grinebiter??

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s