25 – 30 August 2021, Siracusa Grand Harbour, Sicilia, Italy
Advarsel, dette innlegget inneholder spor av bannskap og ufordelaktig omtale av kjønnsorganer samt diverse annet som ikke passer i kirken.
Etter noen fine men vindfulle dager i Portopalo setter vi igjen kursen de 30 nm tilbake til Siracusa. Vi trenger å fylle vanntanker og toppe opp med tyngre saker i både % og i kilo, og ikke minst påfyll av vaksinen.
Vi legger oss for anker omtrent på samme plassen som vi fikk godt feste sist vi var her. Ankret biter seg godt fast i de 10 m/s som det nå blåser. Ankerseilet og ankerball heises og roen senker seg etter at ankerpilsen er inntatt.
Det gjenstår bare å purre på kystvakten, vi har nemlig til hensikt å legge til kai i morgen. En høflig forspørsel ble sendt dagen før vi satte kursen mot Siracusa sammen med et utfylt skjema med våre data. Siden jeg ikke har fått svar så må det purres, og de liker ikke å bli purret av småjoller som oss. Det kommer en svar tilbake med caps lock påslått og en av de største fontene man kan oppdrive i Windows.
WHEN YOU ARRIVE NEAR SIRACUSA PORTO CONTACT US ON CHANNEL 16 VHF
Så da så!
Jeg står opp ekstra tidlig dagen etter og gaper i vei på kanal 16. De er våkne og vi får tildelt plass nummer 2 på kaien, siden det allerede en seilbåt der så vi antar at det er ved siden av denne. Det er gratis kaiplass mitt i byen så vi kan finne oss i litt bry.
Nå ankret skal opp så opptager vi snart at noe er galt. Vinsjen går unormalt tregt, enten så har vi verdens beste dreggfeste og er nå på vei til jorden indre, eller så har ankret hektet seg fast i noe veldig tungt på bunnen.
Etter en god stund med forsiktige trykk på vinsjen for ikke å overopphete motoren så kommer faenskapen til syne. Et rep og en stålwire henger selvsagt på vårt anker, og det er nå stramt som en pianostreng. Det var da som i svarte flate kukhelvete, røsk mæ i skinnfletta di gorrhysa av en rottpung.! Dette er ikke første gangen vi sånn forbanna mannskit på jernkroken, saaatan!
Vi får dratt skiten opp i vannflaten og nå trenger vi en to meter lang kniv. Det stod ikke på innkjøpslista når vi dro av gårde så båtshaken får gjøre jobben. Vi gaffateiper en skarp Morakniv på enden og dermed har vi en lang kniv som vi forsøker å skjære over tauet med.
Det kommer et skarpt smell når tauet ryker og forsvinner tilbake i dypet. Det ser heldigvis ut som at det er tauet som har vært det største problemet for så snart det er kuttet så ryker stålwiren og forsvinner ned i mørket også, vi er løse igjen!
Dette er femte gangen vi får «skit fisk» med ankret. Det er lett å få følelsen av å være en skraphandler når du har dratt opp så mye skit som vi har gjort med det ankeret. Enda mer ergerlig er det at det ikke biter noe «fin fisk» på den dyre fiskestanga vi kjøpte i Norge.
Svette fortsetter vi inn til kaien og legger til på ekte Skandinavisk vis, med akteranker og baugen inn. Store er øynene på Italienerne når de ser at vi legger til kai feil vei. De springer rundt på kaien å lurer på hvordan vi allverden fikk feste bak. Aha hører vi når de ser ankervinsjen akter, det har de ikke sett før.
Til tross for alt stresset med ankeret som sitter fast så er vi glade for at vi hittil alltid har fått det løs igjen. Det hadde vært en kostbar affære å måtte slippe hele utstyret til bunnen.
Vi forsøker en rosévin som erstatning for ankerpilsen, kanskje pils betyr ankerulykke?
Men det ser ikke ut som rosévinen bidrar med særlig hell for ikke lenge etter kommer det mørke skyer sigende. Det har ikke regnet her siden april og ikke før har vi tenkt tanken så kjenner vi de første dryppene. Snart siler regnet ned og Skarpøye danser regndans til glede for en charterbåt full av mennesker. Vi finner frem bøtter og svamper og setter i gang med vaske båten, regnet skyller vekk såpen og båten blir ren og pen.
Men silregnet går snart over til fossregn, og så kommer vinden. En vegg av vind treffer oss i siden med slik kraft at båten krenger som vi skulle ha seilt med fulle seil.
Vi starter motoren samtidig som vi hører skrik fra Skarpøyes publikum i charterbåten, de er naturlig nok redde for all denne plutselige vinden og regnet. Nå fosser regnet ned akkompagnert av lyn og torden, vi anslår vinden til 25 m/s når ankret mister festet og vi driver raskt sidelengst mot kaien. Men før vi får landkjenning kjenner vi et kraftig rykk i båten, det ser ut til at ankret har fått feste helt av seg selv.
Kanskje rosévinen hjalp til allikevel…?
Båten settes nå i revers slik at vi i alle fall holder baugen bort fra kaien. Jeg kan nesten ikke tro at ankret har fått et så godt feste i denne sidevinden, men vi starter uansett å fendre på styrbord side for sikkerhets skyld. Regnet har nå gått over til hagl på størrelse med erter, og i 25 m/s så gjør det S&M vondt på bar hud.
Siden vi ikke helt er tilhengere av sjangeren så springer Skarpøye ned å henter seiltøy. Plutselig var det ikke så varmt lengre heller. Et av vindkastene er så kraftig at teak flaggstangen vi kjøpte på Ystad Skeppshandel knekker tvers av og henger nå bare i sikrings kroken.
Men det ser ut som vi klarer oss bra, båten har fremdeles feste og det er bare baug ankeret som skraper litt i kaien, og det kan vi leve med.
Det er ikke så mye mer vi kan gjøre, vi er så å si i naturens hånd og vi er bare observatører.
Etter omtrent 20 minutter avtar vinden raskt, men regnet og torden vedvarer. Skarpøye tenker raskt (takk rosévin?) og roper «nå kommer det sikkert fra andre siden» som vi skulle være i stormens øye.
Vi følger Skarpøyes intuisjon og fendrer på babord side i rakettfart, og akkurat når vi er ferdige så kommer rett nok de første vindkastene fra motsatt side. Båten slenger seg som en gammel Cadillac med dårlig fjærer over på motsatt side. Ankerfestet holder fremdeles og jeg lurer et kort øyeblikk på hva vi har på kroken nå, det kan umulig være bare leire!!
Etter denne høytrykksvasken er i hvert fall båten helt fri for rød Sahara sand. Vi har ikke tatt noen skade så langt vi kan bedømme, men vi bestemmer oss for å ankre på, nytt «just in case». Når ankret plutselig går saktere og saktere opp føles det hele ut som en lang déjà vu. Ankeret sitter selvsagt fast i noe på bunnen…..igjen!
Det er derfor vi har hatt slik fantastisk feste i uværet. Igjen, sakte men sikkert kommer ankeret til syne og nå henger det en diger trosse på størrelse med et lår på kroken!
Vi må ha ekstremt kraftige vinsjer både i baugen og akter siden vi alltid får dratt opp det som har festet seg på ankeret.
Diameteren på trossen er såpass stor klarer vi ikke å rikke denne med båtshaken, vi velger derfor å slippe ut ankrer i fritt fall. Vi satser på at ankeret går mye raskere til bunnen enn trossen slik at denne faller av kroken. Teorien fungerte også i praksis og vi er endelig fri fra trossen. Vi må ankre på samme sted så sjansen for at vi får den på igjen er i høyeste grad tilstede.
Så da var det bare å ta på noen tørre klær og hente 480 liter vann i 20 liters kanner fra en offentlig kilde borti gata.
Når vi er ferdige med det så er det tur i butikken for å fylle opp mat og drikke. Flere gåturer senere har vi fått ombord mat og ytterligere 70 liter drikkevann samt noen liter med rosévin som vi nå er noe usikre på om vi tørr å drikke i fare for dårlig vær.
Da gjenstår bare å få vasket 1 måned med skittent tøy. Vi bryter sammen og får det vasket og brettet for oss, det koster ca. 100 kr. ekstra og er verd hvert øre.
var det 37 grader nå sa du?
El Capitan har forsøkt å lage en «fender» av dekket.
Når solen har gått ned så avsluttes dagene med gåturer i den vakre bydelen Ortygia i Siracusa. Vi anbefaler virkelig et besøk her om du er på Sicilia.
Nå skal det spises Pizzoli.
Noen kommer til å sove godt i natt!
Sothis 