Velkommen tilbake!

7 – 13 September 2021, Siracusa Grand Harbour, Sicilia, Italy

Planer er til for å endres, heldigvis. Våre planer om seiling nordover gjennom Messina sundet og videre har endret seg. Været spiller ikke på lag om dagen og med såpass utsatte ankerplasser som det er her så må vi tilpasse oss. Værmeldingen ber oss utsette turen gjennom Messina sundet og komme oss bort fra Giardini Naxos. Da blir det seiling sørover og tilbake til Siracusa`s relative trygge ankerplass.

Tor med hammeren

Best å ikke holde i metall…

Men først vil vi besøke fjellbyen Taormina vi har hatt så fin utsikt til de siste dagene. Det må bli lokal buss siden ingen av oss har fjellbein som tåler høydemeter. Det er fire trappetrinn fra salongen og opp til cockpit, og det gir ikke lårmuskler til fjellvandring. Vi er litt spente på om vi i det hele tatt får lov ta bussen siden Skarpøye ikke har fått tak i det grønne passet som skal bevise at vi er vaksinert. Men bekymringen gikk fort over da ingen spurte etter noe og som en bonus ble vi helt alene på den korte bussturen opp til Taormina.

Glade og alene

Byen har vært et turistmål siden 1800 tallet og til tross for den flotte beliggenheten så er følelsen av turistfelle ganske stor. De smale gatene og en del av den gamle bebyggelsen og fortifikasjonene består, men i dag er nesten alt er basert på at du er sulten, tørst eller at du trenger å kjøpe noe, og dyrt skal det helst være.

Skarpøye koser seg på torget

Utsikten fra byen er flott, og utsikten fra det gamle Greske amfiteateret, som er byens største attraksjon, er spektakulær med dramatiske Etna som bakteppe. Vi valgte riktignok bort den lange køen og de 300 kronene det kostet å se amfiteateret. Merkelig at teateret i stein ikke er nedbetalt etter over to tusen år tenker vi…

Spektakulær utsikt.
Vi ligger ankret helt i andre enden av bukten.

På ankerplassen i Giardini Naxos har det vært ganske mye rulling, men vi har sovet bra og følt oss trygge til tross for de voldsomme tordenbyger som har passert oss. Plassen er dessverre helt åpen mot øst så vi må sette kursen sørover før vinden kommer. Valget er enkelt og det faller på Siracusa hvor vi nå er ganske kjente.

Rullekompensator = bøtte med blylodd

Som vanlig forsøker vi å ankre der alle andre båter ligger, men som vanlig biter ikke vårt Rocna Vulcan anker der. Ankret vårt er ganske introvert og kresent på bunnforhold, akkurat som oss så liker det best sand. Ved omtrent alle andre forhold enn sand og gjørme så glir det bare pent langs bunnen, og gjerne på ryggen. Jeg nøler ikke med å si at jeg neppe hadde kjøpt dette ankret igjen om jeg skulle gått til en ny anskaffelse. Det skal sies at når det først biter så sitter det godt, så etter tredje forsøk får vi napp, forhåpentlig ikke i noe skrap på bunnen.

Jeg innrømme at det er litt pinlig og ikke få feste med en slikt moderne og populært anker, i følge markedsføringen så er vi er nesten idioter som ikke får ankerfeste. I motsetning til mange andre vi ser ankrer opp så bakker vi alltid full speed akterover for å sette ankeret skikkelig, dersom båten fortsetter å bevege seg ved full bakk så gjentar vi ankringen på nytt sted. Det skal snart vise seg at det er mindre pinlig å ankre til man får feste, enn å miste festet når man trenger det som mest.

Ikke lenge etter vi har slått oss til ro så ser vi mørke skyer med heftige lyn er på vei mot oss. Nesten trollbundet sitter vi å ser på det fantastiske skue og snart regner det heftig. Vi ser ikke ut til å ha lært noe fra det forrige uværet vi hadde i Siracusa for snart blåser det heftig og vi sitter fremdeles i shorts. Siracusa ønsker oss velkommen tilbake!

Dette kan ikke bli bra!

Vinden og regn med hagl øker plutselig til øredøvende styrke og vi får fart på sommerkroppen. Instrumenter slås på og motoren startes, jeg forsøker å se etter om vi beveger oss, men jeg klarer ikke lengre å se plotteren som står 1.5 meter unna på grunn av regnet og vinden som pisker i ansiktet og øynene. Skarpøye tar posisjonen nedunder og kontrollerer ankeralarmen for å se etter om vi beveger oss og rapporterer høylytt opp til den blinde kapteinen. Jeg har noen slalåm briller et sted akkurat for slike situasjoner, men hvem kan lete etter dette nå? Vi beveger oss sideveis frem og tilbake i en halv knop rapporterer Skarpøye, det blir noen voldsomme rykk når ankerseilet slår fra side til side. Men det ser ut til holde baugen nogenlunde mot vinden så det gjør antagelig nytte.

Ankeret vårt holder heldigvis, men det er mange andre som er på drift ser vi når det værste regnet letter. Kystvakten kommer også ut for å stoppe båter som har drevet av og ikke har hatt mannskapet ombord.

Jeg må si at vi har fått fornyet respekt for kreftene i regnbygene her nede. Neste gang skal vi i alle fall ikke møte dette med shorts og åpen munn! Når vi blir mer vandt så kanskje vi klarer å få filmet noe av dette også, men å ta frem kamera når alt står på spill ligger ikke i vår ryggmarg for øyeblikket.

Jeg lover, Jesus stod ikke der når jeg tok bildet…det var merkelig!
Sett i ettertid burde vi kanskje tatt en prat med ham.