Anker balalaika

21 Juni – 8 Juli, – Nydri, Hellas.

Etter å ha kost oss i Parga var det på tide å bevege på seg igjen. Vi har peilet ut en fin bukt som heter Two Rock Bay ca. 7 nautiske mil sør for Parga.

Her ankrer vi på sand og i turkist varmt vann. Sjekk av ankerfeste blir som å bade i et akvarium.

Ankersjekk

En foretaksom sjel har snekret et liten bar med utsikt over bukten hvor det serveres enkle retter og kald øl og vi nyter utsikten utover kvelden.

Utsikt over two rock bay fra baren

Dagen derpå seiler vi videre til Preveza som er godt kjent for mange som har seilbåt i Middelhavet. I Preveza ligger det et par store marina med god plass på land for å lagre seilbåter over vinteren for de som ikke bor i båten fast, og bruker denne som feriebolig. Preveza er også praktisk for mange siden det finnes en flyplass som er særlig aktiv i sommermånedene.

Minstematrosen leker charterturist i Preveza

Siden Preveza er en så trivelig by å ligge i så bestemmer vi oss for at Skarpøye flyr hjem og besøker barnebarn i slutten av Juli og at resten av mannskapet holder båten trygg i området.

Kjøleskapet er tomt og skittentøyet er fullt så det er på tide å fylle opp med forsyninger og få vasket litt tøy. Vi lokaliserer et vaskeri som består av mor, far og sønn. Sønnen snakker godt Engelsk og vi avtaler prisen for vask og tørk av fem poser med skittentøy. De tilbyr også fylling av gassflasker noe vi takker ja til. Denne lille familien har startet en business med noen vaskemaskiner og sper på med tilleggstjenester som de i kraft av sin lokalkjennskap har, sånt liker mannskapet på Sothis.

Bykaien i Preveza er rimelig (kr 500 for 4 dager) og har plass til en mengde båter, den er også dyp og det er 6 meter helt inne ved kaikanten. Det er klassisk middelhavs ankring som gjelder, hekken inn og hovedanker med lang kjetting ut forut. Vi som har ankervinsj akter kan også legge til med baugen inn. Baugen inn har den fordelen at man får mer privatliv når man sitter og slapper av i cockpiten. Ulempen er at ankeret vårt ikke er like stort og tungt som ankeret forut, og ved sidevind får man mye press på ankeret med hekken ut i vinden.

El Capitan er ekstra uheldig når lommeboken går over bord ved kaikanten, plopp! Den synker som en stein, og til tross for at jeg kaster meg ut og svømmer etter så forsvinner den i det grumsete vannet. Tja da var jeg uten kort, førerkort, EU kort, ID kort etc. etc. plutselig går det opp for meg at det kanskje ikke er så lurt og ha alt mulig i lommeboken.

Fortvilet sykler jeg av gårde for å lete etter en dykker, men det er søndag så det er ingen tilstede. Jeg googler etter dykkere i Preveza og får en treff på Ionian Pro Dive. Jeg forsøker å få kontakt via chatte funksjonen i Google maps og jaggu får jeg svar med en gang. De kan komme og prisen er €200, de befinner seg en times kjøring unna Preveza og kommer så snart de kan. En time senere kommer en varebil med to mann. Selve dykket varer bare i 15 sekunder før ham kommer opp med lommeboken i hånda, jeg puster mildt sagt lettet ut og takker disse karene for at de gadd å komme hit på en søndag.

Lommeboken kommer til overflaten og overlates til den lykkelige eieren.

Senere på kvelden opplever vi et fiske selvmord uten sidestykke. Mengder av sild koker rundt båtene og plutselig spretter de som raketter opp på kaien, i mengder blir de liggende sprellende på land og gape etter luft. Det må ha vært noen hundre kilo fisk til sammen for kaien er lang og det var fisk overalt. Dette har vi ikke sett før, det virker ikke som de lokale har sett det heller. Det kan kanskje vært større fisk som har vært på jakt og skremt de?

Ferden fortsetter i makelig tempo mot Lefkas og Lefkas kanalen. Her er det en bro som åpner hver hele time og vi er ved broen to minutter før åpningen. En flyalarm signaliserer at broen er i ferd med å åpne seg. Hele broen svinger sideveis som en båt og det var ikke helt åpenbart for oss hvor man skulle kjøre før broen var helt åpen. Brovakten er kjent for å lukke broa uansett hvor mange båter det er i kø, så her er det bare å holde konvoien tett. Vi ser minst en båt som ikke kommer forbi.

Lefkas kanal minner litt om andre kanaler vi har vært på i Europa selv om denne relativt kort. Vi er på vei til Vliho bay som er en stor bukt rett sør for Nydri på Lefkas. Bukten er kjent for å gi god beskyttelse for vind og flere båter har overvintret for anker her. Det finnes også et par godt utstyrte butikker med båtutstyr her inne.

Elenas taverna skal være bra. Det er ikke noe å si på lokasjonen.

Det finnes et par gode tavernaer i bukten og en kveld bestemmer vi oss for å forsøke den som har de beste tilbakemeldinger. Jeg er mitt i middagen når Skarpøye observerer at det har begynt å blåse en del ute i bukten. Halvveis i souvlakien piper det til i telefonen, båten er på drift!!

Jeg spytter ut grisekjøttet og hiver meg i jolla og setter full speed mot båten. Skarpøye må stå igjen på brygga med regningen, siden jolla ikke planer med to personer. Kursen settes mot der vi ankret opp, men jeg ser snart at båten er borte…

Sothis kjører uten oss.
Noter farten er 1,5 knop med kjetting og Rocna ute.

Hjertet hopper over flere slag når jeg får øye på båten langt nede i bukta, den har drevet så langt.

En par i en Tysk båt har observert en drivende Sothis og har tatt seg ombord, men nå virker det som at ankeret har fått feste igjen. Jeg anslår at den har drevet 200-300 meter uten å treffe andre båter på veien. Vi forsøker det nye tilfeldige ankerfestet ved å sette båten i revers, men da begynner den å drive igjen. Det er bare å ta opp ankeret og forsøke igjen, heldigvis biter ankeret denne gangen. Jeg får omsider hentet en fortvilet Skarpøye som står bekymret på kaia å venter.

Har El Capitan slurvet med ankringen? Ja kanskje, jeg noterte at båten ikke lå helt stille ved full bakk når vi satte inn ankeret. Jeg regnet med at det ville holde godt nok, men det var åpenbart en feilberegning.

Vi kjører alltid fullt turtall 2300 rpm. i revers når vi setter ankeret og vi opplever til stadighet at vi ikke stopper helt opp. Særlig litt hard gjørmebunn er et problem samt sjøgress. Vi har også notert at ankerkjettingen og sjakkelen har hektet seg opp i skaftet på ankeret, noe som gir en ugunstig vinkel og drag på ankeret. Vi må snarest få rettet på dette problemet. Tilliten til Rockna Vulcan ankret er nå på et lavmål.

Etter en natt med noe lett søvn beveger vi oss til øya Meganisi og en fin bukt hvor vi ankrer opp med et langt tau i land. Vi benytter aktervinsjen (Bruce anker) med baugen mot land slik som hjemme. Vi syntes nemlig ikke at det ser helt trygt ut å fortøye med roret inn mot land.

Vinsjen akter

På Meganisi er det herlig klart vann. Vi sysselsetter oss resten av dagen med å snorkle i det klare vannet, samt rengjøring av slimlaget som har lagt seg under vannlinjen.

Snart blir idyllen brutt av vinden som kommer susende rett i siden. Vi mister ankerfestet igjen og båten driver sakte sideveis mot land. Heldigvis er hele mannskapet ombord og klare til avgang i løpet av sekunder, vi begynner jo å bli vant til dette nå.

I hastverket klarer vi ikke å få med oss tauet som går inn til land, men vi regner med at vi kan hente det senere. Vi forsøker å finne en ny plass å ankre på, men på grunn av vinden har mange søkt tilflukt her inne og vi finner ikke en egnet plass så vi sirkulerer rundt en stund. Skarpøye og minstematrosen tar jolla inn til land for å hente tauet vårt, men klarer ikke lokalisere dette i kaoset.

Hvorfor løsnet ankeret denne gangen? I ettertid kan El Capitan muligens ha feilvurdert den nødvendige lengden på ankerlinen og lagt ut for lite…Er en alderspensjon av kapteinen på sin plass?

Vinden øker på utover kvelden så vi bestemmer oss for å komme oss vekk fra den overbefolkede Meganisi. El Capitan har lokalisert en fin ankerplass i Mytikas knappe 8 nm. bort. Vi setter kursen dit til tross for at det er mørkt når vi kommer frem. Når vi ankommer Mytikas løyer vinden og vi setter ankeret mot vest der vinden har kommet ifra. Det er mørkt som i en sekk så mannskapet går straks til sengs etter dagens strabaser med anker.

Klokken 03.00 vekkes vi av at ankeralarmen hyler. Vinden har snudd 180 grader og økt til 14ms og vi er på full drift igjen. I Adam og Eva`s drakt startes motoren og vi får opp det ubrukelige ankret. Vi re-ankrer mot vinden og får omsider et skikkelig feste etter full bakk på motoren. Et trøtt og oppgitt mannskap sover dårlig utover morgenkvisten.

På morgenen har vinden heldigvis roet seg ned og vi er omgitt av Mytikas mektige fjell og den 5 km lange sandstranden vi har ankret ved. Vannet er deilig avkjølende, det er allerede 33 grader i båten før frokost, varmebølgen som pågår her nede begynner å bli noe slitsom. Vi blir liggende et par dager med godt ankerfeste og gode bad. Natterstid raser vinden ned fra fjellet men nå ligger Sothis stille. Vi trenger å bygge tillit til ankring igjen.

Fin skute ankret opp utenfor Mytikas

Etter mange forfriskende bad i Mytikas tar vi turen ned til Kalamos havn hvor George, den sjarmerende uoffisiell havnekapteinen og eier av havnas beste taverna, tar i mot oss med et smil. Vi ankrer igjen med vårt Bruce akteranker og baugen inn mot brygga, men George synest av vi har for lite ankertau ute og han loser neste båt tett på oss som støtte. Har El Capitan feilvurdert igjen?

Baugen inn er det lurt?

Vi observerer at George dirigerer alle ankommende helt over til andre siden av havna for å slippe anker. En båt med 70 meter kjetting når knapt tilbake til brygga før han er tom for kjetting og blir liggende så langt fra land at landgangsplanken så vidt rekker til kai, men George er fornøyd.

George`s taverna god mat og service.
Kalamos var en koselig opplevelse. Vi kommer gjerne tilbake med bedre ankerfeste.

Dagen etter forsvinner vår båtnabo som ubevisst har vært vår ankerstøtte. Vår nye nabo er en 26 fot båt med en eldre brunsvidd Tysker ombord. Ingen ankerstøtte å få der, men vi tenkte ikke mer på det før vinden plutselig tok seg opp. Nå forstår vi hvorfor George insisterer på laaang ankerline i havna. Kraftige fallvinder suges inn i havna kveldstid og den kommer rett fra siden.

Gammel traver i Kalamos

Sothis mister selvsagt ankerfestet og vi lener oss godt over på nabo Tysker`n. Skarpøye forsøker seg på er smil og en sorry, men får bare høye mismodige grynt tilbake.

George kommer heldigvis til unnsettning og kjører vårt Bruce anker manuelt ut med sin jolle. George kjører ut hele lengden på vårt ankertau, rart at ikke El Capitan kan få det inn i hodet..

Så nå har vi ankerfeste igjen og kan kose oss resten av kvelden, men nei. Nå har vår nabo i lo mistet festet og lener seg på oss. Og det ble for mye for vårt lille Bruce anker så når er vi på besøk hos Tysker`n igjen. Ingen er hjemme i båten som har mistet festet så Skarpøye ruser til George som atter en gang kommer oss til hjelp. Midlertidige fortøyninger hjelper oss igjennom natten.

Så nå er vi ganske lei dårlig ankring!

1. Heretter blir det alltid 5 ganger dybden, uansett!

2. Sjakkelen på Vulcan ankeret byttes snarest ut til en som ikke henger seg opp.

3. Vi vurderer å gå opp en ankerstørrelse slik at vi får et tyngre anker forut.

4. Om vi går for alternativ 3 så blir dagens anker forut satt på aktervinsjen.

5. Skarpøye har startet jakten etter en ung ny kaptein!?..#*@`

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s