Nå har venden vindt

27 aug – 3 sept. 2022 Vonitsa

Vi forstår nå at Preveza er et populært sted å ligge på sommeren. Den ligger perfekt i le for den dominerende nord-vest vinden som kommer hver eneste dag, prisen er rimelig og utbudet av restauranter er stort. Mye mennesker og båter på samme sted skaper en del trykk som kan bli slitsomt i lengden. Spesielt slitsomt blir det fordi alle må legge til med det som kalles middelhavs ankring.

Det innebærer at ankret må slippes på nøyaktig rett sted for ikke å krysse ankerkjettingen til båter som allerede ligger fortøyd, samt at det må slippes i rett avstand fra kaien når du bakker inn. Slippes ankeret for langt ute så rekker kanskje ikke kjettingen helt inn til brygga, og slippes det for langt inne får du et dårlig feste og risikerer å drive på naboen om det kommer litt vind. I tillegg kommer eventuell sidevind og strøm med i kalkulasjonen samtidig som du styrer baklengst. Det er ikke så enkelt som det høres ut som 🙂

Når så mange båtførere med varierende erfaring skal ta ting på gefylen er det en fordel med store baller. Vi har derfor investert i to splitter nye kulefendre fra polyform, størrelse diger.

Mannen i båtbutikken spurte om vi hadde en superyacht når jeg ba om denne størrelsen :). De har allerede betalt seg inn flere ganger ved å hindre andre båter å renne oss i senk. Når de treffer på våre giga kuler sier det boiing og båtene fyker over i motsatt retning.

Så om du har en ledig plass ved siden av deg så kan du i prinsippet ikke forlate båten i trygghet før det kommer noen å legger seg der. Man vil gjerne være på plass å overvære den nye naboens ankring og tillegging. I praksis står man i baugen og viser med overtydelige håndsignaler hvor vårt anker ligger, samtidig brukes den groveste og høyeste stemmen man kan oppdrive på morgenkvisten «OUR ANCHOR IS HERE».

Den ambrakiske bukt (Artabukta)

Det smale sundet inn til Preveza er også starten på Artabukta som er Hellas største innelukkede bukt. Den langsmale bukta er ca. 21 NM lang og 8 NM bred og er lite besøkt av turister som vi ellers finner så mange av på de Ioniske øyer. Årsaken til dette står ikke helt klar for oss, men mannskapet blir umiddelbar lokket av den mulige stillheten og bestemmer seg for å sette kursen østover inn i bukta. Vi fyller opp kjøleboksen med mat og hever anker, heldigvis uten å vikle oss inn i andre.

Det er nesten uvirkelig å seile innover bukten uten en eneste seilbåt i sikte, er dette trygt mon tro?

Akter i det fjerne ser vi et hav av master i trygge Preveza og vi undrer om vi har pådratt oss en anelse bryggefeber. Bukten er relativt sparsom på større bebyggelse og det finnes bare et par tre større tettsteder. En av disse er Vonitsa som blir omtalt som en koselig «ekte» by uten for mye turister.

Bak en odde ikke langt fra Vonitsa finner vi le fra vinden og ankrer opp 100m fra land på 8 meters dybde i Panagia bay. Når motoren slåes av hører vi 80 talls musikk fra den lille stranden hvor det selvsagt ligger en liten taverna. Du skal langt ut i ødemarka i Hellas før tavernaene tar slutt. Her ligger vi perfekt, gratis musikk og 29 grader i badevannet og det er bare å nyte.

Panagia bay

Det er helt stille og føttene er i horisontalen når det i fjerne samler det seg noen mørke skyer.

Hmmmm..

I horisonten ser Minstematrosen og El Capitan en sort stripe i vannet nærme seg raskt, er det regn? Så plutselig et vindkast, naturens advarsel?

En tanke passerer hjernebarken; hvor mange meter kjetting la jeg ut?

Når du kjenner de første regndråpene skynder vi oss å lukke luker og samle inn løse gjenstander i cockpiten. Så kommer det første lynet 1, 2, 3,…og torden skraller i ørene.

Vinden øker på, mer regn, lynet kommer stadig nærmere og nærmere.

Før vi får sukk for oss blir bølgene plutselig til fjell og baugen dukker under, vi har ingen sjanse til å heve anker nå.

Jeg starter motoren for å forsøke å kontre svingningen i båten samt avlaste ankret, men vinden uler og båten legger seg kraftig over på siden. Vindmåleren viser 30 m/s da den plutselig slutter å virke.

Ankeralarmen begynner å ule, vi er på drift mens bølgene slår mot båtsiden. Hvor langt unna er disse steinene på stranda igjen? Kommer de nærmere?

Men det virker som ankeret har fått nytt feste noen meter utenfor den gamle radiusen til ankeralarmen. Minstematros sitter ved kartbordet og har øynene fokusert på ankeralarmen samtidig som han hele tiden viser veldig opptatt El Capitan en tommel opp i luka, alt ok så langt.

Det er på tide å vurdere å kappe ankerkjettingen. En modig Skarpøye kryper til baugen for å forberede seg på å slippe anker og samtidig se hvor kjettingen ligger i vannet, El Capitan kjører båten sakte fremover, men kan ikke se hvor kjettingen er.

Båten slår hardt i bølgene når baugen peker mot sjøen og Skarpøye får badet skikkelig i både regn og vann som fosser over baugen. Med et voldsomt smell slår et lyn ned i vannet bare 50-100 meter fra båten, Skarpøye sier etterpå at hun aldri merket det, adrenalin ja. Vi forsøker å kommunisere men det er umulig i støyen, kun håndsignaler fungerer i slikt vær. Vi tar en rask avgjørelse om at det er for farlig å slippe anker akkurat nå. Jeg tror ikke jeg hadde klart å styre skuta bort fra land i denne vinden, til det var vi for nære land. Dessuten virket det som ankret hadde fått feste for jeg kunne se minstematrosens positive tommel opp, GPSen viste at vi holdt oss på samme plassen. Klarer vi å ri av dette? Begynte det å lette litt? Hvor er Skarpøye? Der er hun klamrende fast på dekk gjennomvåt med klar for ordre. Det er matrosen sin det.

Vinden avtar og når vindmåleren begynner å virke så viser den 17 m/s. De største bølgene avtar og været passerer vestover. Dryppende våte står vi der å ser på at biter av det som er igjen av biminien flagrer til sjøs, den er i hver fall totalvrak, men vi er hele og båten flyter. Skarpøye sier at nå har venden vindt 🙂

Så hva tenker vi i ettertid rundt en slik opplevelse?

En ting er sikkert vi ønsker ikke å ligge for anker i et slik vær igjen. Vi kommer til å ta opp anker og gå ut på sjøen lenge før de første vindkastene kommer når slik vær nærmer seg. Ikke stol på værmeldingen, men vær mer oppmerksom på naturens tegn og reager umiddelbart. Ikke la deg friste til å ankre for nære land. Ankeret reddet oss uten tvil denne gangen, neste gang vil det være erfaringen som redder oss.

Det var fint å se at hele mannskapet raskt fant sine naturlige plasser og oppgaver. Det var ingen forvirring om hvem som skulle gjøre hva og det bidro til å gjøre kapteinens jobb enklere. Når tiden går fryktelig fort og situasjonen endres på sekunder er det ikke tid til diskusjoner.

Foruten en totalt ødelagt bimini var det ingen åpenbare skader på båt eller mannskap. En underlig sak som derimot har skjedd er at ankerkjettingen ser ut til å ha blitt mindre.. En sjakkel som vi hele tiden har brukt til å låse kjettingen med passer ikke lengre, hullet i ankerkjettingen ser ut til å ha blitt mindre? Mulig vi bør vurdere å bytte kjettingen?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s